I det 19. århundre levde den største konsentrasjonen av verdens jødiske befolkning i områder som hadde tilhørt Det polske-litauiske samvelde, som ble annektert av det russiske keiserriket i 1795. I 1791 hadde keiserinne Katarina II den store beordret opprettelsen av et jødisk bosetningsområde i den vestre delen av keiserdømmet.
Bosetningsområdet endret seg gradvis gjennom årene. Det omfattet områder fra guvernementene Kovno og Vitebsk i nord til Kherson og Taurida i sør. Tsarregimet konsentrerte nesten alle rikets jøder innenfor dette området som strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Jødiske innbyggere hadde begrensede borgerrettigheter. I 1897 levde omtrent 5 millioner ashkenaziske jøder i dette jødiske bosetningsområdet.
Mot slutten av 1800-tallet utgjorde jødene ca. 4,8% av den russiske befolkningen. Majoriteten av dem levde i byer, hvor de ofte utgjorde 60-70% av innbyggerne. Landsbyer med stor jødisk befolkning ble kalt shtetler (“liten by” på jiddisk).
Identiteten til jødene i det russiske keiserriket var basert på felles religion og tradisjon, samt det østeuropeiske jødiske språket jiddisk. Livet var sentrert rundt synagogen og de religiøse tradisjonene, med rabbineren som sentral autoritetsfigur. Dette resulterte i en situasjon hvor jøder levde “sammen med” og samtidig “ved siden av” polakker, russere og andre folkegrupper. Likevel var den jødiske befolkningen ganske mangfoldig. Noen betraktet seg selv hovedsakelig som jøder i diaspora, mens andre regnet seg som allminnelige borgere av sitt land, men med jødiske tro.